Hei motebloggen min.
Jeg får tilbakemeldinger fra dere at det fint å dele litt mer, og det er vel greit det. Først og fremst startet jeg denne bloggen for å dele min reise og erfaring innen mote. Etter å ha sett bilder av meg selv fra jeg var 14 år og sverget til piercing i navelen, tynne bryn og kle seg i hva enn alle andre gikk kledd i - synes jeg personlig stil og hvordan man utvikler og forandrer seg kunne bli en fin blogg. Også er vi her da, med en overskrift om kjærlighetssorg. I 2018 er kontrastene i hverdagen blitt en større nødvendighet. En polert hverdag blir uinteressant, fordi alle vet at det uansett ikke er sannheten. Og det er jo ikke det. Vi tar 100 bilder for å få 10 som er bra og 1 som er bra nok for insta. Latterlig, men også gøy. Så lenge vi får fram noe fra den upolerte siden også. Personlig har jeg ikke nødvendigvis behovet for å se alt rotet bak de fine instagram bildene. For jeg jeg klarer å differensiere. Jeg følger dem på instagram for inspirasjonen. Og etter 30 år - vet jeg at alle har en historie og det er mye mer bak bildet eller bak smilet. Men det går fint. Vi trenger ikke alltid å rulle oss i dritten og bare snakke om alt som er vondt. Det er deilig å kunne ha en vond samtale hjemme i stua og poste et fint bilde på instagram kort tid etterpå. Vi, eller i hvert fall jeg trenger å kunne separere. Ha instagram for mote, interiør og skjønnhets inspirasjon. Også de dype fine samtalene i stua mi hjemme - hver for seg. Det er flere sider ved oss og de fleste mennesker er mer enn hva de viser utad til en hver tid. Hvor fint er ikke det. Jeg forstår ansvaret man har når det gjelder påvirkning og unge menneskers sårbar- og usikkerhet.
Så det jeg prøver å si er at vi trenger kontrastene ja, men det må ikke bli tvunget fram. Jeg liker å dele mine spirituelle tanker på instastory så vel som klær og solkrem. Jeg må ikke legge ut bilder av strekkmerkene mine for å vise at hverdagen er upolert. Selv om strekkmerker på instagram er kult det, og kanskje jeg deler det en dag - jeg mener at man kan vise ulike sider av seg selv på mange måter. Og vi kvinner i 2018 vet at det er mer bak et polert bilde. Jeg vet jeg snakker i surr her, men det er fordi jeg mener litt av begge deler. Også sitter jeg her nå, på motebloggen min med et behov for å dele. Dette er vel min måte å vise noe av det upolerte, nå som det føles naturlig og ikke tvunget fram. Takk for meg.
Min blogg er først og fremst en moteblogg. Allikevel deler jeg til tider litt mer, fordi andre ting også er en stor del av livet mitt og det føles naturlig å skrive og dele litt av det også. Det går en tydelig grense der for meg, på hva jeg ønsker å dele av livet mitt og ikke.
Jeg vet ikke, det føltes vel naturlig nå.
Så får jeg og dere si i fra når det blir for mye.
<3
Aldri har jeg vært så forelsket som jeg var i han jeg tilbrakte livet mitt med i 4 år. Allikevel har jeg aldri vært lykkelige enn jeg er i dag 19.juni 2018. Livet føles så fantastisk bra og jeg er så takknemlig for at jeg har kommet meg hit jeg er i dag. Kanskje det er derfor jeg vil dele dette med dere, i håp om å hjelpe noen, en, bare en person er nok til å ville dele. Og forrige uke så jeg inn i øynene på en jente som var helt knust, totalt og helt knust av kjærlighetssorg. Alt hun ville være å være med han igjen, bare lukke øynene sine og begrave hele seg selv i armene hans en kveld til - uansett hvor vondt det kom til å gjøre etterpå. Og med det ble jeg dratt tilbake, noen måneder tilbake da jeg satt der på en benk. På en benk på toppen av den lille parken som vender ut mot Adamstuen i Oslo. Jeg så det ikke litt som klisje en gang, da jeg satt der med regnjakka på, med paraplyen over meg og hunden min sittende der på benken sammen med meg, mens jeg spilte Adele på høyeste volum mens jeg hyl gråt midt på natta, yes - i regnværet, selvfølgelig. Hyl gråt som i skreik høyt ut, mens tårene rundt. Jeg følte meg så ubetydelig liten. Så lite elsket. Så mislykket og alene. 29 år gammel. Fail.
Det gjorde så vondt.
Vi var sammen i ca 4 år. Samboere i 3. Vi hadde det fantastisk fint sammen. Masse latter, moro, like interesser, felles venner. Jeg var så forelsket. Jeg ga alt av meg selv, på tross av at jeg så han ikke gjorde det samme. I november satt jeg der, rett overfor han i stua og skjønte at han ikke elsket meg tilbake. Det var ikke viktig nok for han. Min indre Saga Noren sa det rett ut. Du elsker ikke meg, jeg kan ikke vente på at du skal elske meg lengre. Vi må gå fra hverandre. Han svarte ok. Og da var vi ferdig.
Han ville ikke ha meg. Jeg innså det og sa det var nok.
Å kjenne på følelsen av at mannen jeg ga alt til, som jeg støttet 100% i sine kreative karriere valg, som jeg heiet på, som jeg lo med hver kveld, som jeg drakk vin med og våknet opp med hver morgen. Han ville ikke ha meg. Han var bare ikke forelsket i meg. Jeg kunne ikke gjøre noe. Jeg hadde allerede dratt forholdet ett år på overtid. Ved å tenke at, hvis jeg bare gir litt mer av meg selv, hvis jeg bare våkner hver morgen og forteller hvor fin han er, hvis jeg bare får han til å le hver kveld når jeg kommer hjem, hvis jeg bare er litt mer støttende, hvis jeg bare pynter meg litt mer, hvis jeg bare er litt finere i dag.. kanskje han vil elske meg da?
Det var vondt ass.
Jeg husker jeg satt på favoritt restauranten vår. Jeg satt der rett foran han, i en fin kjole, lett sminket, med håret akkurat sånn han liker det. Allikevel så han meg ikke. Selv om jeg sendte han det blikket han pleier å like, selv om jeg snakket om de tingene han likte å snakke om. Han la ikke merke til meg, selv om jeg satt rett der foran han, som kjæresten hans. Jeg husker jeg hadde bestemt meg for å slutte å spørre han, slutte å be han se på meg, slutte å høre om han hadde det fint med meg. For han ga meg ikke det jeg trengte, som bare var han. Alt jeg ville ha tilbake var at han ville ha meg. Jeg husker jeg sa det til han den kvelden jeg bestemt meg for at det var nok. Jeg så på han og sa "Alt jeg trenger er at du ser på meg og sier, Julie - det er deg jeg vil ha, du er bra nok for meg. Du trenger ikke å elske meg så lenge du kan se på meg og si at du vil ha meg, akkurat meg, sånn jeg er" Han svarte ved å gi meg et trist blikk tilbake.
Han ville ikke ha meg.
I begynnelsen var det vondt og vanskelig på en sånn måte at jeg måtte distrahere meg selv med masse jobbing og omringe meg selv med venner. Jeg har aldri vært så sosial som jeg var de to månedene etter bruddet. I tillegg hadde jeg en kalender der jeg krysset av for hver dag som gikk før jeg la meg. Og bestemte meg for å ta en uke av gangen. Jeg lot meg selv kjenne på det av og til ved å høre på triste sanger eller sitte alene på gulvet i mørket. På badet. Jeg satt på matten vår, på bade gulvet vårt, i mørket, alene, med armene rundt knærne og bare gråt i stillhet. Det var så vondt. Jeg husker jeg tenkte, kanskje jeg bare skulle ha blitt i det. Han hadde nok latt oss fortsette i en lang stund til hvis ikke jeg hadde stoppet oss opp. Men jeg husket at jeg en gang hadde sagt til noen: "Det er bedre å være lykkelig alene enn å være ulykkelig sammen med noen" Og det er jo sant. Jeg husket at jeg hadde følt det sånn da jeg sa det til den personen, allikevel klarte jeg ikke å kjenne på det. Alt føltes meningsløst, som et hardt slag i magen.
Jeg husker jeg googlet "hvordan komme over kjærlighetssorg" og jeg sendte melding til Anniken som jeg ikke kjente så godt da en gang, jeg ba om hjelp. Men ingen kunne hjelpe meg, bare tiden.
En ting hjalp og det var å ikke se han, ikke snakke med han og aller helst ikke snakke om han. Som om han ikke fantes. Tiden gikk. Det føltes bedre til det plutselig føltes helt jævelig, bare sånn helt ut av det blå, plutselig på en tirsdag midt på dagen. Jeg måtte gå ned på do på jobb, sette meg på huk og holde hardt i vasken mens jeg gråt. Tårene bare rant og det stakk. Det stakk som om det var en fysisk kniv som stod inn i brystet mitt. Også gikk det over igjen og jeg gikk opp på jobb igjen. To dager senere stakk det igjen. Som en sorgprosess.
Ting gikk bedre. Til det ikke gikk lengre. Jeg hadde nesten ikke snakket et ord med han på to måneder. Så tar han kontakt og jeg hører at han har det helt fint og ikke ønsker å se meg. Da knakk jeg litt sammen.
Også gikk vi begge i fella. Vi møttes og hang sammen hele dagen.
Også plukker jeg opp Abraham Hicks på YouTube. Åpner opp min første bok om tiltrekningskraft og leser mer og mer om meditasjon og spirituelle ting. Livet føles mye lettere allerede første uken. Jeg distanserte meg fra han, men fortsatte å møte han i månedene som kommer.
Vi flytter fra hverandre, jeg flytter inn til storebroren min og blir hver dag minnet på at jeg må ut av det casual surret jeg fortsatt holdt på med sammen med han. Jeg leste flere bøker, lyttet til podcaster, mediterte og fokuserte på å ha det bra med meg selv, samtidig som jeg fortsatte å se han i ny og ne. Det var en litt rar ting, for jeg var virkelig distansert fra det, selv om jeg møtte han. Jeg gråt ikke en tåre, og jeg hadde ikke problemer med å nyte det og ha det gøy da vi så hverandre. Vi snakket aldri om hva det var eller hvem vi var. Vi snakket aldri om hva som hadde vært eller hva som hadde skjedd. Vi var i en usunn, uvirkelig nedover spiral. Der vi møttes av og til i en form for spill. Vi begge praktiserte meditasjon og hadde fokus på å være i øyeblikket. Vi var så fokusert på det at vi glemte å faktisk kjenne etter på hva vi drev med. I hvert fall for min del. Men det var ikke vondt. Jeg ble aldri lei meg, men jeg ble jo heller ikke ferdig, mens vi fortsatte å se hverandre.
Ut på våren slår det meg, "hva skal jeg med det her? Hvorfor fortsetter vi å se hverandre? Hva skal dette gi meg i livet mitt? Det er hyggelig, ja - men det leder ingen vei og det holder meg tilbake fra å ha det enda bedre med meg selv.
Så jeg sa ha det for andre gang. Fire måneder senere.
Siden da har jeg hatt fokus på å ha det bra med meg selv. Jeg møtte til og med en annen og kom meg litt videre. Han nye fortale meg hver dag og viste meg at jeg fortjener det aller beste som alle faktisk gjør. Ingen skal være sammen med en som ikke vil gi masse bra. Det var hyggelig å være med han nye i en periode. Jeg fortsatte å ha fokus på meg selv, på å være mer tilstede i mitt eget liv, på å ikke leve i framtiden eller fortiden men på å leve akkurat nå, i akkurat dette øyeblikket.
Jeg er glad i han ja, han jeg delte fire år med, jeg er glad for det vi delte. Mine romantiske følelser for han er helt borte nå. Og jeg vet at den første avgjørelsen jeg tok i november var den beste avgjørelsen jeg kunne ha tatt. Jeg vil ikke være i et forhold der jeg ikke føler meg elsket. Jeg vil ikke ha det vondt. Jeg vil ikke være med noen som ikke vil være med meg. Skulle jeg ha gjort noe annerledes? Kanskje. Men jeg trengte å gjøre det som føltes riktig. For å komme hit jeg er i dag.
Jeg har det så fantastisk bra nå. Jeg kjenner det bobler og kiler inni meg fordi jeg er så lykkelig over akkurat dette øyeblikket og over livet mitt idag. Håper jeg har forklart dette på riktig måte nå. Spør meg om det er noe du vil vite mer om.
Og jeg har noen tips til deg som går igjennom det samme, og til meg selv i framtiden hvis eller når jeg skulle oppleve dette igjen.
1. Det går bra
2. Ha fokus på å ha det bra med det selv
3. Gjør det som føles bra
4. Ha fokus på å være fullt til stede i akkurat dette øyeblikket
5. Mediter for å klarne hodet ditt og komme deg ut av tankene
6. Vennskap og familieforhold er noe av det fineste
6. Fordyp deg i disse:
Podcast: Oprah - Supersoul conversations
Bok: Paulo Coelho - The alchemist
Bok: Eckart Tolle - The power of now
YouTube: Abraham Hicks
Takk.
xx Julie Terese
